Søker NS-sympatisører og tyskerbarn
Verdal historielag etterlyser historier fra de som ikke var på «den rette sida».
SYMPATISERTE: Verdalinger møtte også opp under naziarrangement på Stiklestad.
Tor Ole Ree
Publisert 08.02.2010 - 18:03
Endret: 08.02.2010 - 18:04
Etter som det i år er 70 år siden krigsutbruddet, ønsker årbokredaksjonen stoff fra krigen også i årets bok. For det er ennå flere sider ved den lokale krigshistoria som ikke er kommet fram i lyset. Det er oftest de som er på seierherrenes side som skriver historia, og slik har det stort sett vært i Verdal.
Fredsvåren
Men hvordan var det for de som ikke var på den «rette sida»? Hvordan var det f.eks. å være NS-medlem under krigen? Og hvordan opplevdes fredsvåren og åra etter krigen? Hvordan var det å være barn til de som var på den tapende sida under krigen og etterpå? Ei anna gruppe vi ikke kjenner historia til er barn til tyske fedre. Hvordan opplevde de å vokse opp i Verdal etter krigen?
Hull i historien
– Etter som det er gått så mange år, har flere og flere som har tilhørt disse gruppene stått fram i riksmedia. Men lokalt kjenner vi ikke mange slike historier, så her er det hull i Verdals historie, sier redaktøren av årboka, Arnhild Brustad.
Må dokumenters nå
– Det er nå gått så mange år siden krigen at det bør være greit å komme også med disse historiene. Dessuten er det viktig at denne delen av historia blir dokumentert før det er for seint, sier redaktøren, som oppfordrer folk til å sette seg ned og skrive.
– Vi er interessert i både korte og lengre historier, årbokredaktør sier Arnhild Brustad.
16.03.10 - 21:57
|
|
Syne at det er en utrolig ting at det blir skrivd ei bok om det....når en i det heletatt høre om att bestemora blir skammklipt og spytta på i torget på øra pga de var så uheldig å få barn med en som voldtok eller de faktisk ble glad i.
og barna blei mobba fra de var bittesmå av andre unger,er det sånne historier dere vil høre om i boka,og rippe opp i et liv de fleste vil glemme personlig.I verdaln e det jammen ikke greit å komme med noe som helst fra den tiden som de fleste skjønner...vi må aldri glemme opplest og vedtatt.......verden går videre,personlig vil jeg høre om dagens positive ting,utrolig lite av ser ikke ut som noen klarer å finne de possitive historiene,gjerne fra krigen osv,alltid er det sånn at tema skal handle om hvem hvor og hva de gjorde og hvorfor.og skal love det er ikke alle 80åringan som liker i det hele tatt å fortelle om det som har skjedd med de...de skjemmes eller vil ikke si det,og det kommer til å følge de til graven,og i verdal er det sånn at en blir uthengt en dag i dag,vet alt om det.vet hva jeg snakker om,kanskje derfor en har blitt som en har blitt.mobbing og dritt for noe en ikke kan noe med selv...så den boka di blir tynn,dette passer ikke i den lille slarvbygda verdal.
Tegn heller ei fin tegning folk kan beundre ;)
|
| Av: tyskerungens unge |
Svar på innlegget |
|
17.03.10 - 09:03
|
|
er synd at det er sant det du skriver, men hatet hos enkelte lever faktisk ennå... Jeg ville gjerne lest om "forbudt kjærlighet" , fordi jeg tror ikke at tyskertøsene ble sammen med tyske soldater fordi de ville svikte sitt land. De så nok mennesket bak uniformen, i mange tilfeller like imot denne krigen som vi nordmenn var, men som menigmann i militæret har du ingen egen stemme, der skal alle gå i takt... Jeg vil gjerne høre deres historie, både fra krigen, og ikke minst hvordan gode nordmenn behandlet dem etterpå. Som mor selv kan jeg ikke tenke meg noe vondere enn å se mine barn lide for et uheldig "valg" jeg selv har tatt, og slik var det vel da også? Vi må ikke glemme..., nei, vi har ikke lov til det. Vi må huske historien for å søke unngå at den gjentar seg. Vi ønsker ingen ny Hitler, men vi ønsker heller ingen selvrettferdige seierherrer som dømmer kvinner og barn til generasjoners skam. DET er vår skam som nasjon, og noe alle som under her snakker om å løpe fiendens ærender burde tenke over. Barn med tyske fedre løp aldri tyskernes ærend, men gjett om de fikk lide...? Håper noen ser seg råd til å fortelle, men skjønner det veldig godt om de ikke vil utsette seg for hetsen en gang til. Dessverre har vi ikke i alle henseende nådd over apestadiet. Varme tanker til deg, tyskerungens unge, jeg skjemmes på Norges vegne for hva du og dine, og alle med lik bakgrunn, har lidd, men jeg mener fremdeles at vi trenger å høre deres stemmer, trenger å få sett, svart på hvitt, hva mobbing og hån gjør med menneskeverdet....
|
| Av: Lille My |
Svar på innlegget |
|
17.03.10 - 08:23
|
|
Jeg beklager sterkt det du har opplevd og det dine har vært utsatt for. Men nettopp derfor er det viktig at det blir belyst for all framtid!! Den dagen denne siden av historien blir glemt er den dagen det er fritt fram for nye overgrep av samme type.
Javisst skal vi glede oss over de positive ting, ingen tvil. Men hvis det er alt vi skal lese om og høre om, da mister vi historien. Da er det dine barnebarn som blir utsatt for de samme overgrep fordi vi har glemt å være på vakt! Som jeg har skrevet før; erstatning er jeg mot. Men belysning er jeg for. Av alle sider som er berørt i en krig. Det er utrolig viktig at historiebøkene våre er riktige, nyanserte og balanserte, og at de skildrer ALT som skjedde før, under og etter krigen, selv om det er vondt å lese for mange. Krig er vondt! Det betyr ikke at det kan skyves under en stol.
Som anonym sier: Vi ma aldri glemme!
|
| Av: Etterkrigs Barnebarn |
Svar på innlegget |
13.03.10 - 19:41
|
|
Vi må aldri glemme! Opplest og vedtatt, ikke sant? Vel, mange unge vet ikke veldig mye om historien og alt som har skjedd, og nå dør førstehåndskunnskapen ut.
Jeg kjente en tristhet da Julius Paltiel døde i fjor, fordi en stemme fra fortiden forstummet, for å si det litt pompøst.. Snart har vi ingen igjen som faktisk opplevde verdenskrigen, og det synes jeg er skummelt. For vi unge i dag tilhører Generation Me, som det har blitt kalt i USA. Jeg er der selv, og innrømmer det lett; det er mange egoister blant oss. Historien er ikke viktig, våre eldre er viktige, men ikke vårt ansvar (bortsett fra kanskje vår egen bestemor), vi trekker på skuldrene av ting som foregår andre steder i verden, og vi overlater det til andre å kjempe for det vi tror på. Hvis vår generasjon ikke våkner så betyr det at om tjue år er det fritt fram for en ny Hitler... Skumle tanker...
Heldigvis er det litt svartmaling, men budskapet er likevel høyst alvorlig; VI MÅ ALDRI GLEMME! Å gi erstatninger til ofrene, uansett på hvilken side de sto, synes jeg blir helt feil! Men å bringe historien fram, igjen og igjen og igjen, det er viktig! Vi må alltid vite hva krigen gjorde med samfunnet vårt, både for de som kjempet på riktig side, de som gjorde et gjennomtenkt valg og likevel gikk sammen med nazistene og de som ble forledet av Hitlers forføreriske ideologi og ikke helt visste hva de gjorde.
Så derfor er det viktig å belyse alle aspekter! De som kjempet på vår side, de som kjempet på feil side (ja,- jeg er enig i dem under her; i denne krigen var det definitivt en feil og en riktig side å kjempe), og de som har lidd i etterkant, uansett hvorfor! Fordi generasjonene etter oss (og vi selv) MÅ minnes på hvorfor krig er forferdelig og hvorfor vi må stå sammen mot urett og undertrykkelse!
|
| Av: |
Svar på innlegget |
09.03.10 - 12:47
|
|
Oppripping i NS og Tyskerbarn!! Hva skal det være godt for i år 2010. La NS og Tyskerbarna få fred og la deres historie få hvile i fred.
|
| Av: Medmeneske |
Svar på innlegget |
09.02.10 - 14:39
|
|
I dag, for nøyaktig 65 år siden, døde 3 unge menn i kampen mot nazismen her i Verdal. Det skjedde den 9. februar 1945. Totalt viser minnebautaen på Ørin at hele 30 unge allierte fra forskjellige land i Øst-Europa døde av sult, underernæring og mishandling utført av nazistene her i bygda i januar og februar 1945.
Dette tallet hadde vært langt høyere om ikke en rekke Verdalinger hadde trosset okkupantenes forbud mot å gi de allierte fangene mat.
Det var både kvinner, menn og barn som var med på denne livsviktige hjelpa.
Oppfordrer redaktøren til å lete etter gjenlevende som var med på dette, og få de til å fortelle historien også.
Vi må anta at endel av de 30 unge menn som ga sitt liv for fred og frihet her i Verdal, også hadde barn. De fikk dessverre ikke komme hjem til sine kjære. Hvordan fikk disse barna det etter krigen? I dag er det åpne grenser, og god kontakt mellom f.eks. Falstadsenteret og østeuropeiske myndigheter. Hva med å spore opp noen av de som mistet sin far, ektefelle eller bror i kampen mot tyskerne og nazismen her i bygda?
|
| Av: Interessert |
Svar på innlegget |
08.02.10 - 23:21
|
|
Erstatningsordningen for krigsbarna gjennom departementet er nå et avsluttende kapitel
Dette var en billighetserstatning for personer som er født i årene 1940-46 med norsk mor og far som var soldat for den tyske okkupasjonsmakten i Norge.
Søknadsfristen bør forlenges da det sikkert er mange som ikke har fått mulighet til å søke.
Jeg vil samtidig etterlyse en oppreisning også for krigsbarnemødrene.
Mange av disse lever enda og fortjener en skikkelig unnskyldning fra staten.
Krigsbarnmødrene hadde de første årene etter krigen et dårlig utgangspunkt på arbeidsmarkedet som enslige, unge og uglesette, og selv om det finnes mange enkeltunntak, resulterte det trolig i vanskeligere økonomi for denne gruppen sammenlignet med andre enslige mødre. Virkningene av manglende barnebidrag, unntak i barnetrygd, morstrygd og andre bestemmelser måtte nødvendigvis få konsekvenser for oppvekstforholdene for barna deres. I tillegg til effekten av denne statlige politikken kom den stigmatisering som de ble utsatt for, og det selvbilde de hadde fått som følge av sine valg under krigen.
Demokratene kan ikke akseptere at man nå glemmer hva som skjedde etter krigen og den behandling krigsbarnemødrene fikk.
Når vil stortinget gi disse kvinnene en skikkelig oppreisning?
En oppreisning vil også gi familiene etter de som har gått bort en moralsk støtte.
Jeg foreslo i bystyret i Trondheim at Trondheim kommune burde granske den behandling krigsbarna og deres mødre fikk etter krigen. Dette forslaget fikk dessverre bare Demokratenes stemme.
Svein Otto Nilsen
Fylkesleder for Demokratene i Sør-Trøndelag
|
| Av: Demokrat |
Svar på innlegget |
|
19.02.10 - 12:23
|
|
Barn av krigsseilere og motstandsfolk som fikk ødelagt helse og livskvalitet som følge av nazistenes framferd har blitt oversett, og blitt urettmesig behandlet. Mange av disse har sammen med sine fedre og mødre lidd i det stille.
Likevel prisverdig initiativ av Historielaget å se på denne delen av historien, men husk å forske på hvordan de barna jeg nevner hadde det etter krigen. Dette er minst like viktig, og dessverre noe det ikke har vært fokus på.
|
| Av: O.H. |
Svar på innlegget |
|
09.02.10 - 10:38
|
|
Helt forferdelig hvordan enkelte barn hadde det etter krigen. Det gjelder barn på begge sider. Billighetserstatning til barn med norsk mor og tysk far var veldig bra, men likevel bare et plaster på såret.
Hva med barna til krigsseilere? Hva med barna til nordmenn som ble tatt av nazistene og drept eller ødelagt helsemessig ? Når krigsseilere og nordmenn som hadde blitt torturert av nazistene kom hjem til sine familier, ble de overlatt til seg selv. Ødelagt helse førte til alkoholmisbruk og mye traumatisme i disse familiene. Dette er barn av folk som kjempet og ga sin helse i kampen mot nazismen og dens umenneskelige sider. Dette er dessverre en gruppe som ikke har fått noen erstatning for "tapt barndom".
Ikke så rart at det var mye følelser blant folk i tiden etter krigen. Voksne og barn hadde fått liv og helse ødelagt av nazistenes okkupasjon og framferd. Andre nordmenn hadde vist nazistene sin støtte og sågar inngått kjærlighetsforhold og fått barn med inntrengerne. Fortjener de oppreisning?
|
| Av: Undres |
Svar på innlegget |
|
16.02.10 - 20:30
|
|
Jeg er et krigsseilerbarn med store angstproblemer som skyldes at min far fikk store nerveproblemer etter krigen, han seilte i utenriksfart under hele krigen. Jeg er blitt preget av hvordan han var da jeg vokste opp og livet mitt er ødelagt. Dette er kortversjonen. Burde ikke jeg og alle andre som har fått livet sitt ødelagt slik, også få en erstatning for tapt livskvalitet.
|
| Av: L Berthelsen |
Svar på innlegget |
|
16.02.10 - 22:15
|
|
Du tar opp en svært viktig sak. Det har vært fokusert på barna med tysk far, og de problemene disse barna møtte i sin oppvekst i etterkrigsåra. Barn som vokste opp med din bakgrunn og erfaringer har det ikke blitt fokusert på i det heletatt. Det blir helt feil.
Erstatning i ditt og likesinnedes saker er helt beretiget!
Historielaget og andre bør også spørre barn av krigseilere hvordan det var å vokse opp etter krigen. Likedan barn av de som kom helselaus tilbake fra konsentrasjonsleirene. Og også barna til alle krigsseilere og motstandsfolk som døde i kampen for landets frihet.
Alle disse barna har lidd, og fått null oppmerksomhet fra samfunnet om sine problemer i årene etter krigen.
|
| Av: For rettferdighet |
Svar på innlegget |
|
17.02.10 - 23:49
|
|
Synes det var godt å lese svaret ditt. Jeg har mange ganger tenkt at det må kunne gå an å ta opp denne saken sammen med flere i samme situasjon som min, men vet vel ikke helt hvordan jeg skal gjøre det. Er det noen som kan gi gode råd?
|
| Av: L Berthelsen |
Svar på innlegget |
|
19.02.10 - 09:25
|
|
Jeg er barnebarn av en krigshelt. Han ble ødelagt av alt han opplevde under krigen, og ble alkoholiker for livet. Det preget hans barn, som også ble preget av angst og alkoholisme. Hvilket igjen har preget mitt liv.
Krig er forferdelig, det er det ingen tvil om, og mange generasjoner preges av det. Men jeg er i tvil om hvor mange generasjoner som skal være erstatningsberettiget. Vår regjering valgte ikke krigen, den kom til oss. Da sier det seg selv at nasjonen måtte kjempe mot fienden, og desverre er det slik at krig aldri er smertefritt eller glamorøst, og mange av dem som opplever krig, enten de er sivile eller uniformskledde, vil slite med ettervirkninger resten av livet.
Men hvordan kan vi kreve at staten skal betale erstatning for noe de ikke på noen måte ønsket? Og hvorfor har barn av krigshelter mer rett på erstatning enn barnebarn, eller generasjoner lenger ned? Når skal man da trekke grensen? For jeg kan også, med handen på hjertet, si at mitt liv har vært preget på grunn av Bestefars krigstraumer og deres ringvirkninger nedover generasjonene.
Krigsheltene burde belønnes, ingen tvil om det! Men de kjempet for landets frihet og seieren var nok belønning nok de fleste av dem. Prisen for en krig er høy, men hvem tar regninga for en verdenskrig vi alle fikk presset på oss? Min mening; det er historie!
|
| Av: Etterkrigs Barnebarn |
Svar på innlegget |
|
21.02.10 - 23:51
|
|
Jeg hadde problemer allerede som barn, noe som både venner, naboer og lærere så. Hvorfor grep ingen inn når de så den lille jenta som slet pga sin far. Jeg mener at ihvertfall noen kunne ha meldt dette videre til feks. lege eller helsesøster, og så burde de ha grepet tak i det. Men siden ikke en offentlig person som en lærer meldte ifra, så mener jeg at staten bør stå ansvarlig og at jeg (og sikkert flere med meg) burde få en erstatning i voksen alder for tapt barndom og også et fullverdig voksenliv. Jeg lever i dag i angstens fengsel, der er det ikke godt å være !
|
| Av: L Berthelsen |
Svar på innlegget |
|
23.02.10 - 14:35
|
|
Jeg er enig med det i det! Det er mange mange barn som deg, som barnevern og stat burde se og plukke opp!
Alkoholisme, neglekt, omsorgssvikt! Det skjer i de norske hjem hver eneste dag, etterkommere av soldater eller ikke! Systemet funker ikke, for få sier fra, særlig i barnehage og skole. Men i stedet for å fokusere på erstatning bør vi fokusere på hvordan vi kan bedre systemet! For dersom alle barn av alkoholikere ol skal få erstatning går samfunnet vårt konkurs. Her er det snakk om hundre tusener av mennesker, meg selv iberegnet. Det er ikke veien å gå. Da vil jeg heller at de pengene settes inn i bedre oppfølging fra barnehagealder, tettere kontakt mellom samfunnsinstansene, og opplysning og holdningsendrende kampanjer for å få folk flest til å si fra når de ser forhold som de du vokste opp under.
Penger får ikke angsten din til å forsvinne!
|
| Av: Etterkrigs Barnebarn |
Svar på innlegget |
|
19.02.10 - 22:07
|
|
Tror ikke noe på dette. Alkoholisme i flere generasjoner grunnet bestefars krigsopplevelser? Krigsheltene? Krigsheltene er de som er på "riktig" side når krigen ender. Alkoholproblemer i tredje generasjon er vel heller genetisk betinget.Poenget er at det finnes mange typer tapende parter etter en krig, men fremdeles skal barn av de som endte på feil side eller har slektskap til sådanne, ties ihjel, fordi det alltid er noen som mener at det er mye mer synd på seg og sine. Navlebeskuerne er fremdeles i flertall. Leve bygdedyret.
|
| Av: Impulskontroll |
Svar på innlegget |
|
20.02.10 - 19:59
|
|
For det første har ikke jeg sagt noe om alkoholisme i tredje generasjon, kun i to generasjoner. Soldaten som ble traumatisert av krigen, og hans barn som ble traumatisert av oppveksten med alkoholisme. Min egen generasjon sine "traumer", kommer fra å hanskes med foreldre med rusproblem, men uten å ty til rus selv.
Det er uansett ikke poenget mitt. Poenget er at mange, mange mennesker vil alltid lide og ha ettervirkninger etter krig, uansett hvilken side de er på. Ja,- min Bestefar omtales som "krigshelt" etter sin innsats mot tyskerne, og akkurat når det gjelder andre verdenskrig hersker det vel svært liten tvil om hvem som var "på riktig side". Jeg er enig i at ingen skal ties ihjel, og jeg er enig i at problematikken rundt såkalte "tyskertøser" og deres barn, eller alle andre som ble rammet av krigen, må opplyses og undervises i. Man må ALDRI glemme noen av aspektene rundt krig, hverken Verdenskrigene eller andre kriger! Oppvoksende generasjoner må få høre om alle aspektene, ikke bare sett fra "vinnerens" side.
Men å trekke fram navlebeskuelse og bygdedyr fordi man ikke er enig i at man kan betale erstatning til alle disse blir for meg feil, spesielt med tanke på hvilken krig det er snakk om.
Krigen i Afganistan er et eksempel på en helt annen problemstilling. Her velger nasjonen Norge å sende egne styrker til et krigsherjet land. Riktig eller ikke så er det et valg som blir tatt. Kanskje bør de soldatene som sendes dit får erstatning for skade? Men dersom du er yrkesmillitær inngår jo krig - og dermed også dens ettervirkninger - i arbeidsbeskrivelsen...?
Verdenskrigen derimot var ikke noe nasjonen Norge valgte. Vi ble angrepet og måtte forsvare oss. Hvordan kan vi kreve erstatning av vår egen regjering for det? Og hva i all verden har bygdedyret med den oppfatningen å gjøre??
|
| Av: Etterkrigs barnebarn |
Svar på innlegget |
|
19.02.10 - 20:03
|
|
Skal de som støttet/omgikkes nazi-soldatene ha erstaning/oppreisning?
Pseudonymet "Demokrat" antyder dette, Er det rettferdig og riktig?
|
| Av: Undres |
Svar på innlegget |
|
08.03.10 - 17:58
|
|
"Tyskertøsene" er av dem som i etterkrigstiden har blitt dårligst behandlet av den norske staten, og det bør ikke være noen tvil om at de har fortjent den oppmerksomheten de er tildelt. Videre bør det være slik at de som av ulike grunner har fått lide på grunn av foreldrenes handlinger under krigen også bør få komme til ordet.
Likevel er det ikke erstatning eller lignende. Det er så typisk at det kun er "riktig" side, altså vinnersiden, som fremheves i denne debatten. Vi ser det her også, der alle skriver om de som ble tatt av nazistene. Det er ikke det denne debatten handler om! Disse har for lengst fått all den oppmerksomhet de har krav på. Barn av såkalte krigshelter har fått sitt. Jeg vil påstå at 55 år etter krigen så er det ikke veldig synd på mange av disse!
Derimot er det slik at de som av ulike grunner havnet på den tapende siden alltid har blitt sett ned på, tiet i hjel og til og med til dels utfrosset. Disse fortjener å få sin historie hørt. Men det er kanskje ikke en del av den viktige historien det? Det er som kjent seierherrene som skriver historiebøker.
|
| Av: Farsken Ta |
Svar på innlegget |
|
09.03.10 - 10:55
|
|
Jeg synes du skal differensiere mellom forskjellige problemstillinger som gjør seg gjeldende for forskjellige kriger!! I denne debatten snakker vi ikke om f.eks. krigen i Irak, hvor man kan diskutere opp og ned og i mente hvor riktig det var av USA å invadere "for å skape fred". Her snakker vi om andre verdenskrig, hvor nazistene hadde som målsetning å legge verden under seg. Hvor de angrep og okkuperte land som de i utgangspunktet ikke hadde noe uoppgjort med. Når Norge som nasjon angripes av en slik makt, og et slikt tyranni, MÅ vi forsvare oss og stå imot. Og når noen velger å "gå i seng med fienden" eller kjempe på motsatt side, ja så tar de et valg om det! Jeg har vanskeligheter med å føle veldig mye sympati for de konsekvensene det valget får.
Javisst ble "tyskertøsene" ille behandlet, og ikke minst deres barn! Og akkurat det kan jeg ha sympati med dem for. Men erstatning? For at de sviktet sitt land og sitt folk?
Hvorfor i all svarten er det mer synd på dem, 55 år etter, enn dem som ble skadd, traumatisert og ødelagt ved å kjempe FOR sitt lands frihet, MOT undertrykkelse, massemord og okkupasjon?
|
| Av: Farsken ta, sjøl! |
Svar på innlegget |
|
16.03.10 - 01:47
|
|
Jeg har ikke sagt et eneste ord om hvorvidt man skal forsvare seg mot en angipende statsmakt, eller annen makt for den del. Det jeg sier, og som artikkelen debatten omrører handler om, er behovet for å få HISTORIEN til landssvikerne frem. Ettertiden trenger et komplett bilde av det som skjedde under krigen, og det oppnår vi ikke med sensur. Å snakke om å gå i seng med fienden er usaklig i denne sammenhengen. Jeg har heller ikke nevnt Irak oppe i dette. Det er heller ikke det debatten handler om. Hør etter nå: Artikkelen handler om formidling av historien. Om hvorvidt HELE historien eller bare DELER av den skal bli kjent for ettertiden. Landssvikerne må, skal og fortjener å bli hørt i etterpåklokskapens lys. På samme måte burde rettsoppgjøret nå kunne ettergås med kritisk blikk, men det blir en helt annen skål!
|
| Av: Farsken Ta |
Svar på innlegget |
|
10.03.10 - 10:13
|
|
er det vel ikke snakk om krav på erstatning i det hele tatt, men en bønn om at de som var på feil side under krigen, eller ble født av "feil" foreldre står fram med sin historie før det er for sent. Men etter å ha lest utfallene her, tviler jeg på om noen orker å gå gjennom den hetsen, dessverre, tror mange kunne ha godt av å høre litt fra disse barnas hverdag....
|
| Av: Lille My |
Svar på innlegget |
|
08.03.10 - 20:20
|
|
Ble ikke Norge angrepet og okkupert av nazistene? Den lovlige valgte regjering måtte i landflyktighet. Forsvaret var for svakt, og kapitulerte tidlig. I andre land fortsatte kampen mot nazismen. Her i landet økte etterhvert motstandskampen. Men til tross for dette var det enkelte som gikk inntrengernes ærend - i forskjellig grad. Fra forskjellig former for støtte og samkvem til å delta aktivt i å bistå Rinnanbanden med dens grufullheter (angiveri).
Dette er holdninger og adferd som det i ettertid må taes stor avstand i fra!
I motsatt fall vil det bidra til å redusere den totale forsvarsviljen. Hva er vitsen med et forsvar, som skal forsvare landet, såfremt man skal bare akseptere at folk uten nødvendige holdninger, straks løper over og støtter okkupantene?!
|
| Av: Soldat |
Svar på innlegget |
|
09.03.10 - 10:30
|
|
Jeg snakker overhodet ikke om å forsvare hverken Rinnanbanden eller andre angivere og landsforædere. Men det må da være lov å la den delen av vår historie bli hørt også? Eller skal vi legge lokk på deler av historien vår fordi vi ikke liker den? Hva blir i såfall det neste vi ikke skal snakke om?
|
| Av: Farsken Ta |
Svar på innlegget |
|
09.03.10 - 13:42
|
|
Synes ikke det er rart at det under/etter krigen ble sterke reaksjoner opp i mot de som valgte å gå til sengs med fienden (les; nazisoldater som angrep og okkuperte landet og tok fra oss frihet og demokrati i 5 år).
Hadde alle allierte - både i Norge og utlandet, vist samme mangel på holdninger, hadde vi trolig fortsatt hatt et nazistyre i Norge.
Hva er vitsen med at et land skal ha et forsvar, når enkelte få dager etter en okkupasjon hopper til køys med fienden, og andre begynner å jobbe for dem. Denne delen av historen er jeg enig i bør fram i lyset, slik at folk lærer av feil som ble begått.
Hvilken forsvarsvilje vil vi ellers få, den dagen noen på nytt okkuperer oss, og ødelegger vårt demokrati?
|
| Av: Soldat |
Svar på innlegget |
|
17.03.10 - 10:37
|
|
Helt enig, og foreldre skulle velge kjærester og ektefeller til sine barn, som f.eks søskenbarn eller annen slekt, slik at vi forholder oss renrasede. Flott at du ikke mangler holdninger, for det gjorde ikke tyskerne heller....
|
| Av: heinz |
Svar på innlegget |
|
10.03.10 - 10:21
|
|
og ungene som ble mobbeofre hele oppveksten, de fortjente jo selvsagt dette!! Klart de var skyld i de dumme valg deres mødre gjorde!! Det er holdninger som dine som gjør at seierherrene kanskje ikke er bedre enn okupantene når det kommer til stykket. Jeg tror ikke at mange av tyskertøsene bevisst bestemte seg for at, jo, jeg vil ha meg en tysker. Men varme følelser kan oppstå, om de er aldri så uønsket, og unge jenter og gutter har vel til alle tider tatt uheldige valg. Det som for meg blir helt feil, er at voksne oppegående mennesker etter krigen straffet unger for å ha feil foreldre! Og at du forfekter at det er en helt okei holdning sier mye om at du verken egner deg som soldat eller medmenneske.
|
| Av: Lille My |
Svar på innlegget |
|
12.03.10 - 21:40
|
|
Barn av tyske soldater, krigsseilere og norske motstandsfolk har dessverre lidd på grunn av krigen. Det er urettferdig og helt forferdelig!
De skal ha både unnskyldninger og erstatninger fra samfunnet alle sammen.
Men, vi kan ikke bortforklare og unnskylde den naivitet og mangel på holdning til å forsvare landet og demokratiet de viste, de som gikk til sengs med fienden/inntrengerne. Heller ikke unnskylde de som tok arbeid for og støttet okkupantene, og slettes ikke de som tjente sine "judaspenger" på å angi de som drev motstandskamp.
Nei, la oss lære av de feil som ble begått. Alle, både den gang, og i dag må ta ansvar for egne valg.
Hva er vitsen med at vi har et forsvar, såfremt deler av befolkningen hopper over til angriperne (fienden)?
|
| Av: Soldat |
Svar på innlegget |
|
14.03.10 - 22:47
|
|
Fokuseres mye på kvinner i seng med fienden her. Husk nå på at bortimot 15000 nordMENN meldtde seg frivillige som soldater i waffen ss i løpet av krigen. Av disse kom en tredel til å slåss på tysk side, hovedsakelig på østfronten mot russerne. Så godt som samtlige av disse i "rett" alder var norske soldater ved krigsutbruddet i 1940.
|
| Av: doppler |
Svar på innlegget |
|
14.03.10 - 01:15
|
|
Fokuseres mye på kvinner i seng med fienden her. Husk nå på at bortimot 15000 nordMENN meldtde seg frivillige som soldater i waffen ss i løpet av krigen. Av disse kom en tredel til å slåss på tysk side, hovedsakelig på østfronten mot russerne. Så godt som samtlige av disse i "rett" alder var norske soldater ved krigsutbruddet i 1940.
|
| Av: doppler |
Svar på innlegget |
|
13.03.10 - 20:27
|
|
angiveri er en skamplett på vår krigshistorie er jeg helt enig med deg i. Men at noen jobbet for tyskerne, både som kontorpersonale og vaskere osv, var nok en dyd av nødvendighet for å overleve. Vi må ikke bli så selvrettferdige at vi ikke ser at krigshverdagen var tøff for mange, ikke bare de som jobbet i undergrunnen. En annen sak er at mange som jobbet for tyskerne fikk hjulpet mange landsmenn på det viset også, papirer som forsvant osv. Vi må lære av de feil som ble begått sier du, vi må også evne å se at en sak har to sider, og ikke minst at livet og verden forøvrig sjelden er i sort/hvitt, ei heller om vi er i krig...
|
| Av: Lille My |
Svar på innlegget |
|
13.03.10 - 20:15
|
|
Heilt Enig. Svært godt innlegg.
|
| Av: Lærevillig Krigsbarn |
Svar på innlegget |
LOKALGUIDEN – din lokale bedriftsguide 
Nyfødtegalleri Se verdals ferskeste byborgere i 2010.
