Søker NS-sympatisører og tyskerbarn
Verdal historielag etterlyser historier fra de som ikke var på «den rette sida».
SYMPATISERTE: Verdalinger møtte også opp under naziarrangement på Stiklestad.
Tor Ole Ree
Publisert 08.02.2010 - 18:03
Endret: 08.02.2010 - 18:04
Etter som det i år er 70 år siden krigsutbruddet, ønsker årbokredaksjonen stoff fra krigen også i årets bok. For det er ennå flere sider ved den lokale krigshistoria som ikke er kommet fram i lyset. Det er oftest de som er på seierherrenes side som skriver historia, og slik har det stort sett vært i Verdal.
Fredsvåren
Men hvordan var det for de som ikke var på den «rette sida»? Hvordan var det f.eks. å være NS-medlem under krigen? Og hvordan opplevdes fredsvåren og åra etter krigen? Hvordan var det å være barn til de som var på den tapende sida under krigen og etterpå? Ei anna gruppe vi ikke kjenner historia til er barn til tyske fedre. Hvordan opplevde de å vokse opp i Verdal etter krigen?
Hull i historien
– Etter som det er gått så mange år, har flere og flere som har tilhørt disse gruppene stått fram i riksmedia. Men lokalt kjenner vi ikke mange slike historier, så her er det hull i Verdals historie, sier redaktøren av årboka, Arnhild Brustad.
Må dokumenters nå
– Det er nå gått så mange år siden krigen at det bør være greit å komme også med disse historiene. Dessuten er det viktig at denne delen av historia blir dokumentert før det er for seint, sier redaktøren, som oppfordrer folk til å sette seg ned og skrive.
– Vi er interessert i både korte og lengre historier, årbokredaktør sier Arnhild Brustad.

09.03.10 - 12:47
|
|
Oppripping i NS og Tyskerbarn!! Hva skal det være godt for i år 2010. La NS og Tyskerbarna få fred og la deres historie få hvile i fred.
|
| Av: Medmeneske |
Svar på innlegget |

09.02.10 - 14:39
|
|
I dag, for nøyaktig 65 år siden, døde 3 unge menn i kampen mot nazismen her i Verdal. Det skjedde den 9. februar 1945. Totalt viser minnebautaen på Ørin at hele 30 unge allierte fra forskjellige land i Øst-Europa døde av sult, underernæring og mishandling utført av nazistene her i bygda i januar og februar 1945.
Dette tallet hadde vært langt høyere om ikke en rekke Verdalinger hadde trosset okkupantenes forbud mot å gi de allierte fangene mat.
Det var både kvinner, menn og barn som var med på denne livsviktige hjelpa.
Oppfordrer redaktøren til å lete etter gjenlevende som var med på dette, og få de til å fortelle historien også.
Vi må anta at endel av de 30 unge menn som ga sitt liv for fred og frihet her i Verdal, også hadde barn. De fikk dessverre ikke komme hjem til sine kjære. Hvordan fikk disse barna det etter krigen? I dag er det åpne grenser, og god kontakt mellom f.eks. Falstadsenteret og østeuropeiske myndigheter. Hva med å spore opp noen av de som mistet sin far, ektefelle eller bror i kampen mot tyskerne og nazismen her i bygda?
|
| Av: Interessert |
Svar på innlegget |

08.02.10 - 23:21
|
|
Erstatningsordningen for krigsbarna gjennom departementet er nå et avsluttende kapitel
Dette var en billighetserstatning for personer som er født i årene 1940-46 med norsk mor og far som var soldat for den tyske okkupasjonsmakten i Norge.
Søknadsfristen bør forlenges da det sikkert er mange som ikke har fått mulighet til å søke.
Jeg vil samtidig etterlyse en oppreisning også for krigsbarnemødrene.
Mange av disse lever enda og fortjener en skikkelig unnskyldning fra staten.
Krigsbarnmødrene hadde de første årene etter krigen et dårlig utgangspunkt på arbeidsmarkedet som enslige, unge og uglesette, og selv om det finnes mange enkeltunntak, resulterte det trolig i vanskeligere økonomi for denne gruppen sammenlignet med andre enslige mødre. Virkningene av manglende barnebidrag, unntak i barnetrygd, morstrygd og andre bestemmelser måtte nødvendigvis få konsekvenser for oppvekstforholdene for barna deres. I tillegg til effekten av denne statlige politikken kom den stigmatisering som de ble utsatt for, og det selvbilde de hadde fått som følge av sine valg under krigen.
Demokratene kan ikke akseptere at man nå glemmer hva som skjedde etter krigen og den behandling krigsbarnemødrene fikk.
Når vil stortinget gi disse kvinnene en skikkelig oppreisning?
En oppreisning vil også gi familiene etter de som har gått bort en moralsk støtte.
Jeg foreslo i bystyret i Trondheim at Trondheim kommune burde granske den behandling krigsbarna og deres mødre fikk etter krigen. Dette forslaget fikk dessverre bare Demokratenes stemme.
Svein Otto Nilsen
Fylkesleder for Demokratene i Sør-Trøndelag
|
| Av: Demokrat |
Svar på innlegget |
 |

19.02.10 - 12:23
|
|
Barn av krigsseilere og motstandsfolk som fikk ødelagt helse og livskvalitet som følge av nazistenes framferd har blitt oversett, og blitt urettmesig behandlet. Mange av disse har sammen med sine fedre og mødre lidd i det stille.
Likevel prisverdig initiativ av Historielaget å se på denne delen av historien, men husk å forske på hvordan de barna jeg nevner hadde det etter krigen. Dette er minst like viktig, og dessverre noe det ikke har vært fokus på.
|
| Av: O.H. |
Svar på innlegget |
 |

09.02.10 - 10:38
|
|
Helt forferdelig hvordan enkelte barn hadde det etter krigen. Det gjelder barn på begge sider. Billighetserstatning til barn med norsk mor og tysk far var veldig bra, men likevel bare et plaster på såret.
Hva med barna til krigsseilere? Hva med barna til nordmenn som ble tatt av nazistene og drept eller ødelagt helsemessig ? Når krigsseilere og nordmenn som hadde blitt torturert av nazistene kom hjem til sine familier, ble de overlatt til seg selv. Ødelagt helse førte til alkoholmisbruk og mye traumatisme i disse familiene. Dette er barn av folk som kjempet og ga sin helse i kampen mot nazismen og dens umenneskelige sider. Dette er dessverre en gruppe som ikke har fått noen erstatning for "tapt barndom".
Ikke så rart at det var mye følelser blant folk i tiden etter krigen. Voksne og barn hadde fått liv og helse ødelagt av nazistenes okkupasjon og framferd. Andre nordmenn hadde vist nazistene sin støtte og sågar inngått kjærlighetsforhold og fått barn med inntrengerne. Fortjener de oppreisning?
|
| Av: Undres |
Svar på innlegget |
 |

16.02.10 - 20:30
|
|
Jeg er et krigsseilerbarn med store angstproblemer som skyldes at min far fikk store nerveproblemer etter krigen, han seilte i utenriksfart under hele krigen. Jeg er blitt preget av hvordan han var da jeg vokste opp og livet mitt er ødelagt. Dette er kortversjonen. Burde ikke jeg og alle andre som har fått livet sitt ødelagt slik, også få en erstatning for tapt livskvalitet.
|
| Av: L Berthelsen |
Svar på innlegget |
 |

16.02.10 - 22:15
|
|
Du tar opp en svært viktig sak. Det har vært fokusert på barna med tysk far, og de problemene disse barna møtte i sin oppvekst i etterkrigsåra. Barn som vokste opp med din bakgrunn og erfaringer har det ikke blitt fokusert på i det heletatt. Det blir helt feil.
Erstatning i ditt og likesinnedes saker er helt beretiget!
Historielaget og andre bør også spørre barn av krigseilere hvordan det var å vokse opp etter krigen. Likedan barn av de som kom helselaus tilbake fra konsentrasjonsleirene. Og også barna til alle krigsseilere og motstandsfolk som døde i kampen for landets frihet.
Alle disse barna har lidd, og fått null oppmerksomhet fra samfunnet om sine problemer i årene etter krigen.
|
| Av: For rettferdighet |
Svar på innlegget |
 |

17.02.10 - 23:49
|
|
Synes det var godt å lese svaret ditt. Jeg har mange ganger tenkt at det må kunne gå an å ta opp denne saken sammen med flere i samme situasjon som min, men vet vel ikke helt hvordan jeg skal gjøre det. Er det noen som kan gi gode råd?
|
| Av: L Berthelsen |
Svar på innlegget |
 |

19.02.10 - 09:25
|
|
Jeg er barnebarn av en krigshelt. Han ble ødelagt av alt han opplevde under krigen, og ble alkoholiker for livet. Det preget hans barn, som også ble preget av angst og alkoholisme. Hvilket igjen har preget mitt liv.
Krig er forferdelig, det er det ingen tvil om, og mange generasjoner preges av det. Men jeg er i tvil om hvor mange generasjoner som skal være erstatningsberettiget. Vår regjering valgte ikke krigen, den kom til oss. Da sier det seg selv at nasjonen måtte kjempe mot fienden, og desverre er det slik at krig aldri er smertefritt eller glamorøst, og mange av dem som opplever krig, enten de er sivile eller uniformskledde, vil slite med ettervirkninger resten av livet.
Men hvordan kan vi kreve at staten skal betale erstatning for noe de ikke på noen måte ønsket? Og hvorfor har barn av krigshelter mer rett på erstatning enn barnebarn, eller generasjoner lenger ned? Når skal man da trekke grensen? For jeg kan også, med handen på hjertet, si at mitt liv har vært preget på grunn av Bestefars krigstraumer og deres ringvirkninger nedover generasjonene.
Krigsheltene burde belønnes, ingen tvil om det! Men de kjempet for landets frihet og seieren var nok belønning nok de fleste av dem. Prisen for en krig er høy, men hvem tar regninga for en verdenskrig vi alle fikk presset på oss? Min mening; det er historie!
|
| Av: Etterkrigs Barnebarn |
Svar på innlegget |
 |

21.02.10 - 23:51
|
|
Jeg hadde problemer allerede som barn, noe som både venner, naboer og lærere så. Hvorfor grep ingen inn når de så den lille jenta som slet pga sin far. Jeg mener at ihvertfall noen kunne ha meldt dette videre til feks. lege eller helsesøster, og så burde de ha grepet tak i det. Men siden ikke en offentlig person som en lærer meldte ifra, så mener jeg at staten bør stå ansvarlig og at jeg (og sikkert flere med meg) burde få en erstatning i voksen alder for tapt barndom og også et fullverdig voksenliv. Jeg lever i dag i angstens fengsel, der er det ikke godt å være !
|
| Av: L Berthelsen |
Svar på innlegget |
 |

23.02.10 - 14:35
|
|
Jeg er enig med det i det! Det er mange mange barn som deg, som barnevern og stat burde se og plukke opp!
Alkoholisme, neglekt, omsorgssvikt! Det skjer i de norske hjem hver eneste dag, etterkommere av soldater eller ikke! Systemet funker ikke, for få sier fra, særlig i barnehage og skole. Men i stedet for å fokusere på erstatning bør vi fokusere på hvordan vi kan bedre systemet! For dersom alle barn av alkoholikere ol skal få erstatning går samfunnet vårt konkurs. Her er det snakk om hundre tusener av mennesker, meg selv iberegnet. Det er ikke veien å gå. Da vil jeg heller at de pengene settes inn i bedre oppfølging fra barnehagealder, tettere kontakt mellom samfunnsinstansene, og opplysning og holdningsendrende kampanjer for å få folk flest til å si fra når de ser forhold som de du vokste opp under.
Penger får ikke angsten din til å forsvinne!
|
| Av: Etterkrigs Barnebarn |
Svar på innlegget |
 |

19.02.10 - 22:07
|
|
Tror ikke noe på dette. Alkoholisme i flere generasjoner grunnet bestefars krigsopplevelser? Krigsheltene? Krigsheltene er de som er på "riktig" side når krigen ender. Alkoholproblemer i tredje generasjon er vel heller genetisk betinget.Poenget er at det finnes mange typer tapende parter etter en krig, men fremdeles skal barn av de som endte på feil side eller har slektskap til sådanne, ties ihjel, fordi det alltid er noen som mener at det er mye mer synd på seg og sine. Navlebeskuerne er fremdeles i flertall. Leve bygdedyret.
|
| Av: Impulskontroll |
Svar på innlegget |
 |

20.02.10 - 19:59
|
|
For det første har ikke jeg sagt noe om alkoholisme i tredje generasjon, kun i to generasjoner. Soldaten som ble traumatisert av krigen, og hans barn som ble traumatisert av oppveksten med alkoholisme. Min egen generasjon sine "traumer", kommer fra å hanskes med foreldre med rusproblem, men uten å ty til rus selv.
Det er uansett ikke poenget mitt. Poenget er at mange, mange mennesker vil alltid lide og ha ettervirkninger etter krig, uansett hvilken side de er på. Ja,- min Bestefar omtales som "krigshelt" etter sin innsats mot tyskerne, og akkurat når det gjelder andre verdenskrig hersker det vel svært liten tvil om hvem som var "på riktig side". Jeg er enig i at ingen skal ties ihjel, og jeg er enig i at problematikken rundt såkalte "tyskertøser" og deres barn, eller alle andre som ble rammet av krigen, må opplyses og undervises i. Man må ALDRI glemme noen av aspektene rundt krig, hverken Verdenskrigene eller andre kriger! Oppvoksende generasjoner må få høre om alle aspektene, ikke bare sett fra "vinnerens" side.
Men å trekke fram navlebeskuelse og bygdedyr fordi man ikke er enig i at man kan betale erstatning til alle disse blir for meg feil, spesielt med tanke på hvilken krig det er snakk om.
Krigen i Afganistan er et eksempel på en helt annen problemstilling. Her velger nasjonen Norge å sende egne styrker til et krigsherjet land. Riktig eller ikke så er det et valg som blir tatt. Kanskje bør de soldatene som sendes dit får erstatning for skade? Men dersom du er yrkesmillitær inngår jo krig - og dermed også dens ettervirkninger - i arbeidsbeskrivelsen...?
Verdenskrigen derimot var ikke noe nasjonen Norge valgte. Vi ble angrepet og måtte forsvare oss. Hvordan kan vi kreve erstatning av vår egen regjering for det? Og hva i all verden har bygdedyret med den oppfatningen å gjøre??
|
| Av: Etterkrigs barnebarn |
Svar på innlegget |
 |

19.02.10 - 20:03
|
|
Skal de som støttet/omgikkes nazi-soldatene ha erstaning/oppreisning?
Pseudonymet "Demokrat" antyder dette, Er det rettferdig og riktig?
|
| Av: Undres |
Svar på innlegget |
 |

08.03.10 - 17:58
|
|
"Tyskertøsene" er av dem som i etterkrigstiden har blitt dårligst behandlet av den norske staten, og det bør ikke være noen tvil om at de har fortjent den oppmerksomheten de er tildelt. Videre bør det være slik at de som av ulike grunner har fått lide på grunn av foreldrenes handlinger under krigen også bør få komme til ordet.
Likevel er det ikke erstatning eller lignende. Det er så typisk at det kun er "riktig" side, altså vinnersiden, som fremheves i denne debatten. Vi ser det her også, der alle skriver om de som ble tatt av nazistene. Det er ikke det denne debatten handler om! Disse har for lengst fått all den oppmerksomhet de har krav på. Barn av såkalte krigshelter har fått sitt. Jeg vil påstå at 55 år etter krigen så er det ikke veldig synd på mange av disse!
Derimot er det slik at de som av ulike grunner havnet på den tapende siden alltid har blitt sett ned på, tiet i hjel og til og med til dels utfrosset. Disse fortjener å få sin historie hørt. Men det er kanskje ikke en del av den viktige historien det? Det er som kjent seierherrene som skriver historiebøker.
|
| Av: Farsken Ta |
Svar på innlegget |
 |

09.03.10 - 10:55
|
|
Jeg synes du skal differensiere mellom forskjellige problemstillinger som gjør seg gjeldende for forskjellige kriger!! I denne debatten snakker vi ikke om f.eks. krigen i Irak, hvor man kan diskutere opp og ned og i mente hvor riktig det var av USA å invadere "for å skape fred". Her snakker vi om andre verdenskrig, hvor nazistene hadde som målsetning å legge verden under seg. Hvor de angrep og okkuperte land som de i utgangspunktet ikke hadde noe uoppgjort med. Når Norge som nasjon angripes av en slik makt, og et slikt tyranni, MÅ vi forsvare oss og stå imot. Og når noen velger å "gå i seng med fienden" eller kjempe på motsatt side, ja så tar de et valg om det! Jeg har vanskeligheter med å føle veldig mye sympati for de konsekvensene det valget får.
Javisst ble "tyskertøsene" ille behandlet, og ikke minst deres barn! Og akkurat det kan jeg ha sympati med dem for. Men erstatning? For at de sviktet sitt land og sitt folk?
Hvorfor i all svarten er det mer synd på dem, 55 år etter, enn dem som ble skadd, traumatisert og ødelagt ved å kjempe FOR sitt lands frihet, MOT undertrykkelse, massemord og okkupasjon?
|
| Av: Farsken ta, sjøl! |
Svar på innlegget |
 |

10.03.10 - 10:13
|
|
er det vel ikke snakk om krav på erstatning i det hele tatt, men en bønn om at de som var på feil side under krigen, eller ble født av "feil" foreldre står fram med sin historie før det er for sent. Men etter å ha lest utfallene her, tviler jeg på om noen orker å gå gjennom den hetsen, dessverre, tror mange kunne ha godt av å høre litt fra disse barnas hverdag....
|
| Av: Lille My |
Svar på innlegget |
 |

08.03.10 - 20:20
|
|
Ble ikke Norge angrepet og okkupert av nazistene? Den lovlige valgte regjering måtte i landflyktighet. Forsvaret var for svakt, og kapitulerte tidlig. I andre land fortsatte kampen mot nazismen. Her i landet økte etterhvert motstandskampen. Men til tross for dette var det enkelte som gikk inntrengernes ærend - i forskjellig grad. Fra forskjellig former for støtte og samkvem til å delta aktivt i å bistå Rinnanbanden med dens grufullheter (angiveri).
Dette er holdninger og adferd som det i ettertid må taes stor avstand i fra!
I motsatt fall vil det bidra til å redusere den totale forsvarsviljen. Hva er vitsen med et forsvar, som skal forsvare landet, såfremt man skal bare akseptere at folk uten nødvendige holdninger, straks løper over og støtter okkupantene?!
|
| Av: Soldat |
Svar på innlegget |
 |

09.03.10 - 10:30
|
|
Jeg snakker overhodet ikke om å forsvare hverken Rinnanbanden eller andre angivere og landsforædere. Men det må da være lov å la den delen av vår historie bli hørt også? Eller skal vi legge lokk på deler av historien vår fordi vi ikke liker den? Hva blir i såfall det neste vi ikke skal snakke om?
|
| Av: Farsken Ta |
Svar på innlegget |
 |

09.03.10 - 13:42
|
|
Synes ikke det er rart at det under/etter krigen ble sterke reaksjoner opp i mot de som valgte å gå til sengs med fienden (les; nazisoldater som angrep og okkuperte landet og tok fra oss frihet og demokrati i 5 år).
Hadde alle allierte - både i Norge og utlandet, vist samme mangel på holdninger, hadde vi trolig fortsatt hatt et nazistyre i Norge.
Hva er vitsen med at et land skal ha et forsvar, når enkelte få dager etter en okkupasjon hopper til køys med fienden, og andre begynner å jobbe for dem. Denne delen av historen er jeg enig i bør fram i lyset, slik at folk lærer av feil som ble begått.
Hvilken forsvarsvilje vil vi ellers få, den dagen noen på nytt okkuperer oss, og ødelegger vårt demokrati?
|
| Av: Soldat |
Svar på innlegget |
 |

10.03.10 - 10:21
|
|
og ungene som ble mobbeofre hele oppveksten, de fortjente jo selvsagt dette!! Klart de var skyld i de dumme valg deres mødre gjorde!! Det er holdninger som dine som gjør at seierherrene kanskje ikke er bedre enn okupantene når det kommer til stykket. Jeg tror ikke at mange av tyskertøsene bevisst bestemte seg for at, jo, jeg vil ha meg en tysker. Men varme følelser kan oppstå, om de er aldri så uønsket, og unge jenter og gutter har vel til alle tider tatt uheldige valg. Det som for meg blir helt feil, er at voksne oppegående mennesker etter krigen straffet unger for å ha feil foreldre! Og at du forfekter at det er en helt okei holdning sier mye om at du verken egner deg som soldat eller medmenneske.
|
| Av: Lille My |
Svar på innlegget |