Lydens vanskelige liv starter med at den er plassert bakerst i munnhulen, i tillegg er den god og rund. Å har historiske og stolte aner. I gammelnorsk tid ble lyden markert med bokstaven, o med kvist; Q. Lang a (á) i gammelnorsk gikk også over til å. Som om ikke det var nok, knyttet den korte o-en i gammelnorsk seg også til å- kategorien. Dette ser vi i dag også, da ord som potte, kopp, klokke uttales med å-lyd.

Hvorfor har å-en et så strevsomt og til dels mislykket liv? For det har den vitterlig. Vel, bokstaven å mangler f. eks z's og x's patina og kule utseende. Den har sjelden kledelige apostofer eller aksenter omkring seg. Derimot en skarve runding over. Da vi var små, kalte vi bokstaven a med runding for å skille den fra konjunksjonen og, som hadde samme uttale. Rundingen over å-en vil selvsagt aldri ha samme status eller utstråle samme eksotisme som en accent aigu, som i distré og allé, eller en accent grave, som i Genève. Å-ens utseende gir assosiasjoner til det rurale, litt provinsielle eller rustikke. Det er heller ingen utenfor Norge som kjenner bokstaven å, særlig ikke i disse digitale tider.

Det samme kan sies om lyden å. Eksempel på det har vi når utallige utjamninger på å-å, som i våttå, fårrå, vårrå, såvvå, kåmmå, dråppå, båggå, låggå - i de aller fleste trønderske bygder og daler - møter de urbane ”slektningene”, altså tiljamningene vætta, færra, værra, dræppa og kortformene vit, fær, vær, såv, dræp. Å-lyden slippes nesten ikke innenfor bygrenser. Rundt Trondheim nøles den til nød fram i sosialklasse 3 på Snaustrinda eller Lade, men ikke i Trondheim by. Den høres også sjelden i byene Stjørdal, Levanger og Namsos, selv om den har stor utbredelse i byenes omland. I byenVerdal derimot holder å-lyden stand. Vi fortsetter å våttå, fårrå, vårrå, såvvå, kommå og vurderer i hvert fall ikke å ta byformene vit, fær, vær, såv og kom i vår munn. Hvorfor Verdal av alle større tettsteder i Nord-Trøndelag ikke er mottakelig for de ekspansive kortformene uten å, kan man fundere over, og det skal vi.