I denne spalta ser vi på andre aspekter ved ”å” – blant annet på ord og navn med ”å”. ”Å” var i gammelnorsk og er delvis også i moderne tid benevnelse for elv. Ei å er altså ei elv mange steder i landet, også i Verdal. Å-en i Helgåa og Stigåa er trolig rester etter slik navneskikk. Vi merker oss at å-elementet mangler i Inna, Skjæra, Figgja og Ogna.

En representant for å-lyden, som bidrar til å øke dens frekvens og omfang, er utropsordet eller interjeksjonen ”Åaaaa”, trolig ett av de hyppigste utropsordene (ekspressivene) vi har i språket. Denne varianten av å-lyden bruker vi både når vi er undrende, overrasket eller redde – kanskje også ved smerte eller velbehag. Det kan være et greit alternativ til bannskap og påkalling av Gud og djevelen i visse situasjoner.

”Å” fins også som navn. I den forbindelse gjengir jeg en historie fra Trondheim rundt 1960. Fylkesordføreren i Sør-Trøndelag den gang het Jo Å – det korteste navn i norsk navnehistorie. Det fortelles at denne Jo Å under en middag ble presentert for en fornem eldre herre fra en aristokratisk oslofamilie med det distingverte navn Wærenskiold. Den eldre herren rekker fram sin hånd og sier: "Wærenskiold", hvorpå fylkesordføreren rekker fram sin trønderske neve og sier; "Å”. Med hvilket tonefall dette ble uttrykt, vites ikke.

Om det bare ble slik, eller om det gikk en djevel i Jo Å, vet vi heller ikke. Han fulgte jo bare etiketten...

Bokstaven ”å” er ikke gammel. Den kom inn i det norske alfabetet ved rettskrivningsreformen av 1917 og utgjør den siste bokstaven i alfabetet. Før den tid ble lyden markert med dobbel a – aa. Slik markering av lyden fins også i dag, særlig i navn. Noen vil hevde at skrivemåten aa er mer fornem, at hhv Aas og Aabel er finere enn Ås og Åbel.

En indikasjon på å-ens synkende status kan dokumenteres hos Statistisk Sentralbyrå. Der opplyses det at de norske bokstavene æ, ø og å blir brukt stadig mindre i norske fornavn. Jentenavn på ”å” ligger nå under 1 %, mens guttenavna på ”å” holder bedre stand. Både Kåre, Pål og Håkon er bra representert, mens det er få jenter som blir kalt Åse, Åsta eller Åslaug for tida.

Et annet sentralt forhold som bidrar i denne utviklinga er selvsagt at æ, ø, å er fraværende i den digitale verden og forekommer svært sjelden i utenfor Norden. I en tid med stadig flere e-post- og internettadresser, som ikke kan inneholde æ, ø eller å, ser det ut til at mange styrer unna disse særnorske bokstavene.