I de første minuttene av dramatiseringen får vi et trist elendighetsbilde med en forfyllet stalledreng og et utslitt øk av en hest. Det er slutten vi ser – før vi bringes tilbake til starten på hestens liv.

Pariahest

Teater-veteran Bjørn Asle Tollan spiller den usedvanige hesten som er en «ulykke» etter at den er kommet til verden. Brokete som den er, er den alt annet enn det greven har som renhetsideal i sin hesteavl. Den brokete hesten er en paria. Når en orlowsk travhest-hoppe får et slikt føll representerer det dessuten et stort pengetap.

Hesten ender etterhvert opp som vallak. Men historien den forteller de yngre hestene rundt seg er absolutt et teater verdig, og det langt over hundre år etter at novellen ble skrevet.

Dårskap

Leo Tolstoj ville gjennom fortellingen skildre de øvrige sosiale lags dårskap, havesyke og manglende mendmenneskelighet. Forfatteren forteller om hestene som de frie skapninger, mens det er mennesket som må eie og kontrollere – som igjen er et hinder for det frie liv.

Ethvert menneske måtte være fri for å finne lykken – noe som ble en livsfilosofi for Tolstoj, selv født inn i adelskapet.

«Historien om en hest» kan i dag også være en påminnelse om

samfunnets evige ungdomsdyrkelse – og farene som lurer når hudfarge og annerledeshet gir næring til mistro og utestengelse.

Galleri

Det er et fargerikt galleri skuespillere Nord-Trøndelag Teater har engasjert i vårens turneoppsetning. Etter den dystre, mollstemte starten utvikler historien seg i all sin blomstrende prakt. Skuespillerne er særdeles samstemte, som hester er de grasiøse og overbevisende. Når de skifter roller over til mennesker blir det tidvis enda bedre. Bjørn Asle Tollan står det krevende løpet helt ut til dødsdommen synges inn i soldagen for den skabbete hesten. Tore B. Granås som husar-offiser er uforlignelig. I tospann med Tor Wibe blir det glitrende teater. De øvrige skuespillerne utfyller galleriet og høster spontan-applaus underveis i forestillingen.

Flott tonefølge

Skal vi trekke ned noe på forestillingen må det bli lyden. Tidvis blir skuespillerne stående mot ryggen til deler av publikum, og det kan det være vanskelig å oppfatte replikkene. Men dette sjenerer ikke helhetsopplevelsen som løftes opp av god koreografi, effektive kostymevalg – og ikke minst flott sang og eminent musikkfølge av Svein Kåre Haugen og brødrene Einar Olav og Audun Larsen. Vi fikk gåsehud da husar Serpoukohvsky spente for vallaken til tonene av Katusja. Mer russisk er det vanskelig å få gjort det.

Godt teater

Begge går de inn i døden og blir glemt, den aldrende, forfyllede hesteeieren – og Sjumilssteg som hesten heter i norsk oversettelse. Hestens knokler kommer til nytte, mens herrens bein ikke duger til noe. Det er jordnært og det er dystert. Men det særdeles godt teater.

Skriv din mening Skriv ditt innlegg her - maks 2000 tegn. Innlegget må undertegnes med fullt navn, eller du må registrere deg med nick. Innlegg med usaklig innhold eller upassende språkbruk blir ikke publisert. Send meg svar

prestasjon	07.03.10 - 20:07
Bra spilt,men veldig tung historie til at det blir veldig bra.
Av: kart	Svar på innlegget

Skriv din mening Skriv ditt innlegg her - maks 2000 tegn. Innlegget må undertegnes med fullt navn, eller du må registrere deg med nick. Innlegg med usaklig innhold eller upassende språkbruk blir ikke publisert. Send meg svar