Den originale versjonen av The Wolfman fra 1941 er en av skrekksjangerens store klassikere. Nå kjenner ikke jeg originalen, men det ser ut til at nyversjonen ikke gjør skam på sin forgjenger. I alle fall er det befriende med en grøsser som forholder seg til sjangerkonvensjonene, og som klarer å formidle den klassisk gotiske uhyggen. De siste årene har det vært for mange emovampyrer med tenåringstraumer og tøysete grøss som brutalt tar livet av publikums frykt med overdreven dataanimering som mordvåpen. Det kan virke som den rivende utviklingen av spesialeffekter har gjort vilkårene for den underspilte uhyggen dårligere. Et tredimensjonalt datamonster overlater lite til fantasien, og gir ikke noe rom som frykten kan få utvikle seg i. Regissør Joe Johnston klarer i store deler av The Wolfman å bygge opp en frykt for det ukjente når varulven jager sine ofre i månelys og tåke inne i de dype skogene. Det er når vi ikke ser varulven den er skumlest, da kan den jo være hvor som helst.

Viktoriansk tragedie

I 1891 mottar Lawrence Talbot (Benicio Del Toro) et brev fra sin bros forlovede Gwen Conliffe (Emily Blunt). Lawrences bror er forsvunnet fra familiegodset i Blackmoor, og Lawrence som ikke har sett sin bror siden de var små, vender tilbake for å lete. På familiegodset bor også faren Sir John Talbot (Anthony Hopkins), som sendte Lawrence bort på mentalasyl da han hadde traumer i barndommen. Når brorens lik dukker opp blir det klart at et villdyr jager i skogene rundt den lille landsbyen Blackmoor. Etter hvert som Lawrence kommer nærmere sannheten om hva som tok livet av broren, kommer Talbot-familiens historie gradvis opp i dagen. Da viser det seg at det kan være vanskelig å skille mennesket fra udyret, for å si det på en måte som matcher melodramaet i filmen.

Dyriskt og ømt

Det er som sagt ikke spesialeffektene som gjør The Wolfman skummel. Tvert i mot så ødelegges en del av den dvelende uhyggen når varulvens herjinger tar av, og handlingen blir mer actionpreget. Det skal allikevel gis kreditt for at varulven likner den i den originale filmen fra 1941. Det bevarer litt av b-film preget, og gir en følelse av at filmen anerkjenner røttene sine. Det som imidlertid er den viktigste grunnen til at filmen klarer å formidle frykt, og faktisk sår melankoli også, er skuespillerprestasjonene og den overlessede gotiske estetikken. Benicio Del Toro som Lawrence er dyrisk og øm på samme tid, og Anthony Hopkins som den gamle Talbot, adelsmannen med mørke hemmelighter, er selvfølgelig overbevisende på den helt særegne Hopkins-måten.

VVVVV