Hvis jeg ikke hadde vært en mann på tretti ville jeg vært ei vakker, trassig og misforstått tenåringsjente. Jeg ville gått på kino og sett «The last song» og jeg ville føle at Ronnie, karakteren Miley Cyrus spiller, uttrykker alle mine frustrasjoner og drømmer.
Kjølig på utsiden, gulljente inni
Akkurat som meg bruker Ronnie en kjølig fasade for å holde menneskene hun egentlig er glad i på avstand, men jeg var aldri i tvil om at hun egentlig er en gulljente. Hun bare har tenåringsproblemer som resten av oss. Ikke så rart egentlig, hun må jo reise fra mora si i New York og dra ned til Georgia for å være sammen med faren sin om sommeren.
Jeg så med en gang at han faren egentlig var grei, men det var skikkelig kjipt at han bare forlot Ronnie og lillebroren etter skilsmissen. Men det er dritfint nede hos faren da. Han bor på stranda og greier og er en skikkelig kunstnertype, men jeg skjønner at Ronnie er forbanna på han altså. Han lillebroren er forresten skikkelig søt og artig fyr. Når stemningen mellom Ronnie og faren blir for klein har han alltid en vittig en på lager.
Superdigge-råsexy Liam Hemsworth
Jeg synes det er dritkult at Ronnie er litt rocka altså. Hun skiller seg ut fra de glatte strandvolleyball-kisene, men samtidig er hun streitere enn de mest utfrika folkene. Hun er sånn som jeg vil være, litt annerledes, men ikke helt der ute. Men det er jo ikke sånn at folk alltid er slik vi tror og Ronnie oppdager jo at fordommene hennes ikke stemmer med virkeligheten.
Strandløva Will som er spilt av superdigge-råsexy Liam Hemsworth er jo ikke en slesking allikevel, men tvert i mot selveste drømmeprinsen. Det er klart at Will blir lei alle de teite bertene han vanligvis deiter og skjønner hva kjærlighet egentlig betyr når han møter ei unik jente som Ronnie. For det er sånne jenter som meg og Ronnie som vet hva ekte kjærlighet betyr, men vi vet også hvor sårt og vanskelig det kan være å åpne hjertet sitt å vise kjærligheten. Nå har jeg sett at Ronnie klarte det og da vet jeg at jeg vil klare det også. Det kommer til å bli klining med Ola i klassen ganske snart. Jeg føler det på meg.
Ingen originalitet, men fullt patos
Nå er det engang slik at jeg ikke er ei smått traumatisert jente på 16 og derfor er ikke min reaksjon på «The last song» akkurat slik som beskrevet over. I stedet slås jeg av hvor kalkulert filmen er i å vekke følelser. Det er ingen originalitet, men fullt patos. Det er som om noen skamløse menn i hvite frakker har stått i et laboratorium og framstilt et produkt spesialdesignet for å angripe tenåringshjerter på mest mulig effektivt vis. Man kan jo innvende at tenåringer må få noe å relatere sine drømmer og frustrasjoner til. Det er jeg helt enig i, men jeg er ikke sikker på om denne glansede versjonen av tenåringslivet er det rette.
VV
|
|





