Når vi oppfordrer bygdas laksefiskere til å slå i hjel laksen og ikke slippe den ut i elva igjen, er det for å gi fiskerne en moralsk støtte. Det har bredd seg en oppfatning av at det langt på vei er en vederstyggelighet å kunne glede seg over å ta hjem en død laks.

De tradisjonelle bygdefiskerene er i utakt med tiden, de driver gud forby «matauk» og i det hele tatt er de langt unna å forstå laksefiskets eksklusive finesser.

Joda, jeg har sett en og annen laksefisker gå bananas og det finnes sikkert en som er i stand til å slå i hjel den aller siste laksen om han fikk sjansen til det. Det finnes også de som tar fram dynamitt for å drive matauk. Men disse er ikke særlig representative for den tradisjonelle bygdefiskeren. For han eller hun har i høyeste grad en stor forståelse for miljøet, reguleringer og begrensinger i fiskesesongen.

«Bygdefiskerene» kan ikke forstå er at de skal bli uglesett om de følger et høstingsprinsipp. De forstår heller ikke stasen og spenningen som utløses med å slippe laksen ut i elva igjen. De har for mye av den gamle tid i seg. Men om de er aldri så lite moderne, mener vi de ikke er mindreverdige fiskere enn den økende skare av fang-og-slipp-fiskere som høster stadig mer respekt og beundring rundt om.

Vi forstår at utviklingen går sin gang, vi forstår til og med at vi ikke henger med i tiden. Men vi nekter likevel for en utvikling der en uten diskusjon skal slippe laksen ut igjen. Vi har hørt fra erfarne laksefiskere om død laks som flyter nedover elva etter å ha blitt sluppet ut igjen. Nå finnes det forskingsmateriale som viser at det stort sett går bra etter utkjasingen, skjønt materialet fortsatt spriker.

Vi mener uansett at dersom gytebestanden er i så dårlig forfatning at en må ty til fang og slipp for å berge bestanden, ja da får vi heller frede elevene for en lengre periode.

tor.ole.ree@verdalingen.no